Litna

Jo, nå skal du høre. Jeg hadde en sånn rar drøm igjen.
Jeg var i London med pappa og min bror og jeg klaget over at jeg ikke hadde fått kjøpt noen bøker, noe de to andre hadde. Så, pappa ga meg en bunke sedler og lot med dra inn i en butikk for å kjøpe EN bok. Ikke mer, absolutt ikke mer.
Så jeg gikk inn i butikken og fisket opp en bok før jeg fikk øye på et Nemi blad på engelsk som het Litna (med sånn veldig sær, russisk skrift). Jeg ble henrykt og fant ut at det ville bli en bra gave til Sissel, så jeg kjøpte det også, tross det pappa hadde sagt.
Da jeg kom ut, så sto plutselig Lindbjørn der og ventet på meg. Og fra et eller annet sted hadde jeg tatt en leppestift. De hadde på seg klærne fra maskeradeballet og det var vinter. Sammen gikk vi opp til Danvik, men like før vi kom fram, faket jeg at jeg besvimte og de måtte bære meg inn. Da lærte jeg også at Linda er sterkere enn sin Kolbjørn.


Ellers er jeg ferdig på teateret. TRIST, men fikk lånt med meg noen manus. Hurra.

Sea Legs

...og det er navnet på sangen jeg hører på, av The Shins <3


I natt drømte jeg noe av det mest awesome ever. Jeg, broren min og pappa var på en sånn omvisning i universet og vi tok turen som het "De Ytre Planeter", altså de som er utenfor jorden. DYP.
Det var så virkelig at jeg våknet og tenkte at jeg faktisk hadde vært på turen! Jeg husket hvor utrolig rød Mars var, hvor stripete Jupiter var og hadde fortsatt vondt i hånden etter at jeg hadde slått den mot en av astroidene (right?) i ringen rundt Saturn. Og ikke minst husket jeg da vi tok en tur på Cafè Charon som lå på Pluto (det var visst en Cafè Pluto på Charon) og jeg viste at gravitasjonen gjorde at man kunne flytte på ting uten å røre dem. Finn logikken. Jeg bare drømte det.
Åh, det var så utrolig kos! Jeg våknet da jeg kom tilbake på Månen og skulle spise middag og var halvveis i gang med å stjele et eple.

Lørdagscafè i dag med poesi og jazzmusikk. Det blir nok veldig spennende :D Er så glad i den cafèen på Trøndelag Teater :D

Van Morrison

Det er få musikere jeg blir like gladunge av som Van Morrison. Det er nesten så det klør i hele kroppen av danselyst (ja, faktisk) og jeg må bare synge med ^^


Ellers så er praksislivet veldig flott. Har, om mulig, fått enda mer respekt for teateret og deres arbeid. De er også så utrolig snille med meg der. I dag fikk jeg en CD plate fra hun jeg fikk plassen gjennom og på denne platen var det masse bilder fra den gangen jeg og min teatergruppe spilte et stykke der i sammenheng med DUS. Var utrolig fint å se de igjen :)


Åfaen, jeg klarte å vippe skjermbildet slik at alt er rart. BAH! Hvor er dataeksperten når en trenger ham. YIKES!

Livet med iPhone

Som nevnt fikk jeg meg iPhone (igjen) og denne gangen med et ganske høyt antall med Internettingstid medfulgt abonomentet. Jeg aner ikke hva det heter, men noe heter det i alle fall... Det blir slik at jeg blir sittende på Facebook og YouTube på de mest upassende tidene og selv om jeg nesten aldri får mail, så sjekker jeg den hele tiden.

Som i går! Jeg og kjære Eirin satt i kinosalen for å se "I Love You, Phillip Morris" og på siste døtid (noe alle filmer har; døtid) så dro jeg opp actionet og sjekket mailen. Jeg gikk glipp av ting!! :(((

Også på bussholdeplassen, så sjekket jeg den igjen og leste en veldig hyggelig mail og på bussen oppdaterte jeg Facebook-statusen min...

I denne saken ser jeg den fra to sider. På den ene, så er det jo fint å alltid kunne være tilgjengelig og med FB, så kan man slå ihjel tid og oppdatere seg på folkefronten.

På den andre siden, så ødelegger dette friheten. Du henger alltid fast i et eller annet nettverk. Liksom... om man skulle ta seg en tur i skogen og finner ut at man skal sette seg på en stoor stein for å spise matpakken så.... whipper man ut telefonen og sender en Twittermelding om hva en gjør...

Blæ.

Jeg vet ikke om man skal holde ved de gamle verdiene om å søke til naturen, leve et enkelt liv eller om man skal "embrace" nåtiden og innse at mennesket er ikke hva det en gang var. Vi henger i disse nettverkene og vil aldri egentlig være alene igjen.

Æsj. Jeg liker jo å være alene...

Storm og høyder

Er hos mine besteforeldre i Bergen på en liten visitt. En av de mange geniale tingene med dem er at de har utrooolig mange bøker, så i dag og i går har jeg bare sittet og stirret på bokhyllene og tørket sikkel fra munnvikene. Jeg har begynt på tre bøker her allerede, noe som egentlig er litt dumt siden jeg vet jeg ikke får tid til å lese dem ferdig.

En av bøkene jeg fant var den norske versjonen av Wuthering Heights. Prøvde å lese den engelske, som jeg har i vesken min, faktisk, men språket ble for komplisert, så jeg sparer den til en gang jeg har kommet mer inn i engelsk. MEN! Jeg fant den norske versjonen. En gammel versjon. Og begynte å lese. Elsk.

Men da jeg satt nede og snakket med farfar, så så jeg plutselig filmen, så da endte jeg opp med å se filmatiseringen av Wuthering Heights fra 1939. Tror jeg må takke Rune for at jeg klarte å se ferdig filmen. Hadde det vært et år siden, ville jeg rynket på nesen av alderen på den.

Men åh! Heathcliff var så kjekk!


Jeg tror at jeg skal lese ferdig boken, så se andre filmatiseringer. Ble virkelig tatt av historien.

Ellers har jeg fått med en iPhone jeg betalte 100 kroner for og jeg er superhappyglad i den :)

Rutooor

Jeg vet ikke om det er positivt eller negativt å være hyggelig mot mennesker man ikke utstår.
På den ene siden, så skal man jo helst være snille med folk, men på den andre siden... Er det ikke bare utrolig hyklersk å glise til folk man bare tenker stygt om?

I klassen fikk vi skriveoppgave og jeg skrev noe som kan virke selvbiografisk. Det er kanskje det skumleste jeg har gjort. Av alle ting i verden, så er det å utlevere meg selv jeg hater mest. Her kan man fort høre at paradokset hyler, i og med at jeg nå utleverte en sannhet om meg selv som kanskje er en smule sensitiv...
Men drit nå i det. Det kan jo hende at jeg bare lyver.

Soundtrack (i.e. sangen jeg har på hjernen): Karpe Diem - Ruter