Stearinlys

Har så lyst til å skrive noveller, men alt som kommer ut av meg er dikt.
Klarte, however, å skrive en slags.. kortnovelle? Den er på litt under en A4 side, håndskrevet og så å si hver setning begynner på "han som".

Jeg kan forstå det når folk (i.e. Kolsbjørn) sier at skriveskole er farlig for da betrakter man plutselig alt som litteratur og dømmer det ut i fra det. Men jeg skulle så sykt ønske at jeg gikk i Bø med han og Linda. Spesielt nå som jeg har så utrolig med skrivediarè. Spørs om det blir bra når jeg skal dit om to år (OM man så kommer inn). Kanskje jeg har skrevet meg inn i et hjørne hvor alt er dritt og det er umulig å komme seg ut. Èn gang var jeg Danvikforfatter, nå er jeg skribent, i framtiden blir jeg et tragisk tilfelle av ikke utgitt faenskap. Scenario jeg ikke ser som veldig usannsynlig.

Fakkawakka. Jeg må slutte å klage og begynne å dra på forelesning heller enn å skrive hele natten og sove hele dagen. Eller kanskje jeg skulle droppe ut av studiene, få meg jobb som bartender og glemme alt som heter sosialt samvær, bare for å klø tilbake på denne skrivekløen. Eller dra en McCandless, gi bort alt jeg eier og dra ut i verden med en notatblokk og penn.

Men fanget i sans og samfunn blir jeg vel sittende på Dragvoll med en fagbok og noterer ned gloser og faktasetninger heller enn pene ord og fraser.

Lengselen etter en begynnelse, frykten for en eneste slutt. Joda, jeg begynner å skjønne dette.